Å VÆRE NORD

 

PROSJEKTET I PRAKSIS

 

Å VÆRE NORD utforsker samspillet mellom mennesket og natur gjennom Christiane Ritters overvintring på Gråhuken i 1934. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Gjennom visuell-etnografiske studier på Svalbard, intervjuer og en historie utforskes økosofien visuelt og scenisk i performancen Å Være Nord.

 

I 1934 pakket Christiane Ritter sekken og forlot bylivet i mellom-Europas Bøhmen for å overvintre på lengst nord på Spitsbergen sammen med sin mann og Tromsømannen Karl Nicolaisen. I god tro om at polarnattens fortryllelse kunne beskues som fra et kinosete, ble hennes møte med Arktis overveldene og skremmende. Men gjennom kroppslig erfaring ser man hvordan Christiane og naturen blir uløselig knyttet, og hvordan dimensjonen av selvet som fragment i et større og altomfattende Selv kan vise seg. 

Med utgangspunkt i en økosofisk forståelse av verden har jeg gått inn i Ritters historie for å se på sammenhengene mellom mennesket og natur. Gjennom performancen Å Være Nord får har vi arbeidet med visuelle og sceniske uttrykk for å uttrykke mennesket som fragment i biosfæren. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Gjennom ulike sceniske uttrykk i form av bilder, film, musikk, teater og performance får du oppleve Christiane Ritters overvintring og møte med Arktis. Du får bli med til Svalbard gjennom film fra ulike årstider i arktis, du får oppleve mørket, lyset og til slutt fargene som kan fargelegge gråsonene i sinnet for å igjen skulle kunne overleve en ny mørketid.